Reality check, for faen!

Jeg skammer meg

Se nøye på dette bildet
Ansiktsuttrykkene snakker for seg selv

Ikke nok likes på Facebook bildet. Fått steinsprut på frontruta. iPhone-skjermen knust, eller at bom regningen blir høyere for hvert år. Dette er ting vi betegner som “problemer”. Det er skammelig. Jeg skammer meg først og fremst over meg selv. Jeg skammer meg over at jeg har blitt som jeg har blitt.

Tidligere felte jeg som oftest en tåre eller to hver gang vi reiste på ferie til mine foreldres hjemland, hvor fattige, utmagrede barn og kvinner på gatene kom løpende etter bilen vår i håp om å få noen kroner kastet etter seg. Jeg gråter ikke lenger.

Tidligere måtte jeg raskt skifte TV-kanalen som viste nyhetsinnslag med elendighet i verden, fordi det ikke tok lang tid før samvittigheten begynte å slå inn og jeg ble trist på vegne av alle andre mennesker i verden. Samvittigheten slår ikke like raskt inn lenger.

Nå er det så mye som må til for at vi får dårlig samvittighet, og så lite som må til for at samvittigheten blir bra igjen. Litt surfing på en morsom Instagram konto, en god pizza eller en spennende fotballkamp er vel alt som må til. Vi har utviklet oss til å bli mennesker som forestiller oss at vårt bidrag til verden består av antall “likes” på Facebook-bilder som viser mennesker i nød. Jeg leser avisen, ser oppslag som omhandler folk som sulter, får dårlig samvittighet og medfølelse i noen sekunder før jeg scroller videre. Scrollingen går helt til bunnen av avisen, jeg slår av PC-en og går ned til kjøkkenet for å spise meg mett.

Jeg skammer meg over at jeg mest sannsynlig kommer til å gjøre akkurat det samme i morgen, overimorgen, og dagen etter. Vi har det så utrolig godt i Norge at sanser som skal få oss til å være empatiske overfor andre “langt unna” ikke helt fungerer. De har rustet.

Hundretusenvis av mennesker forsøker desperat å flykte til land i Europa i håp om å overleve. De har ikke pakket sine kofferter med sommerklær, Macbook, solkrem og ekstra Mastercard i tilfelle bankkortet blir stjålet. Nei, det eneste de har tatt med seg er håpet om å overleve reisen, og et simpelt og universelt ønske om å kunne få leve et liv uten elendighet. Men det er dessverre ikke mange som får det til. Tusener av mennesker har druknet, sultet ihjel eller blitt kvalt. Barn, kvinner og eldre.

2500 mennesker druknet kun i år.  Bilde: VG
2500 mennesker druknet kun i år.
Bilde: VG

Nylig ble en lastebil funnet i Østerrike med 72 lik i det lufttette lasterommet; de ble alle kvalt. Bruk 20 sekunder på å forestille deg å være låst inne i en lastebil og sakte, men sikkert ikke ha mer oksygen igjen til å puste inn. Du, med barnet ditt i ditt fang innser at begge straks skal bli kvalt til døde. Jeg felte en tåre når denne tanken slo meg. Heldigvis. Heldigvis fordi tårene mine vitner til at medfølelsen i meg fortsatt ikke er helt død. Det er fortsatt noe håp.

Hva kan vi gjøre?

La oss først innse èn ting: en stat kan ikke utelukkende bli styrt av følelser. Mitt poeng er ikke at folk skal si seg enige til å ta imot 8000 eller 80 000 flyktninger inn til Norge. Uansett hvor godhjertet man er, så forstår en at det verken teoretisk eller praktisk sett er mulig for Norge å ta imot alle mennesker som er på flukt i dag. Vi forstår også at det å ta imot 8000 flyktninger ikke vil løse krisen, og i løpet av den tiden vil det sikkert bli 100 000 nye flyktninger. Allikevel er det en god start å åpne vårt hjem for 8-10 000 mennesker i nød. Å hjelpe noen er bedre enn å hjelpe ingen.

Jeg er verken en politiker eller en samfunnsviter, men i mitt hode er det langsiktige svaret at folks innstilling til denne krisen må endres. Vi må være villige til å ofre litt mer her i vårt nærmest perfekte hjem for å hjelpe andre som risikerer å drukne, blir kvelt i hjel eller blir drept hver eneste dag. Søndagsåpne butikker og tidlig slutt på ølsalg er vel ikke så veldig viktige problemstillinger satt opp mot dette? Hvis folket sier klart ifra at de ønsker å bygge mur for å holde alle flyktningene ute, så vil politikerne mest sannsynlig jobbe for et slikt vedtak. Men hvis folket derimot mener at denne krisen er en VIKTIG sak, hvis medmenneskeligheten som ligger i oss alle står sterk, hvis folket sier klart og tydelig ifra at vi, som ett folk, ønsker å gjøre verdensplikten for å bedre situasjonen for våre medmennesker i nød, DA vil de folkevalgte lytte til oss.

Disse tilstandene er roten til denne krisen, og det er her fokuset må være på nasjonalt plan
Disse tilstandene er roten til denne krisen, og det er her fokuset må være på nasjonalt plan

Vi har i de siste dagene sett hvor stor makt den “vanlige mannen på gata” har, da et bilde av den druknede Aylan Kurdi (3) har fått folk til å endre innstilling til krisen. Dette har i tur lagt press på regjeringene i flere land, som nå beslutter å endre sin politikk relatert til flyktningskrisen, blant annet i England. På samme måte må vi, folket, fortsette å presse regjeringer til å ikke bare ha fokus på “symptomene”, men også selve rotårsaken til denne sykdommen. Nasjoner må gå sammen for å løse roten til problemet, et problem som er skapt av flere nasjoner langt unna Syria. På nasjonalt plan må det taes beslutninger for å hindre flere invasjoner og dermed flere flyktningskriser.

En 3 år gammel syrisk gutt ble skylt i land i Tyrkia

Reality check

Jeg er den første til å kritisere meg selv, og jeg startet innlegget ved å bruke meg som eksempel. Selvinnsikt og innrømmelse er første steget til en forbedring. La oss alle innse hva vi har blitt, og hvordan vi skal bli bedre. Uavhengig av om du er høyreorientert, venstreorientert, rød, blå eller grønn, så bør det være umulig at slike hendelser mot våre medmennesker ikke treffer deg dypt i hjerteroten. Meningen er ikke at man skal slutte å leve det gode livet en lever. Meningen er ikke å slutte å stresse om en sprekk i frontruta, lite likes på Facebook eller høy bomregning. Men for all del, la oss endre perspektiv på ting, endre innstilling og innse at det er på tide med en reality check, for faen!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>