Se for deg dette: Du og dine barn bor i et hus. I dette huset har dere en viss mengde med matvarer som frukt, grønnsaker og kjøtt. Dere har en tank med vann som skal brukes til både renhold og eget konsum. Huset er koblet til et stort batteri med strøm til oppvarming av huset samt alle elektriske apparater som TV, kjøleskap, vaskemaskin etc.
Så til det viktigste: Alle disse ressursene er begrenset, og når de først er brukt opp, så er det ingen mulighet for å få mer av dem.
Jeg er Norge; et av verdens beste land å bo i. Jeg gir deg – det norske folk – muligheten til å skape et liv som milliarder av mennesker verden rundt bare kan drømme om.
Jeg tar vare på deg fra den dagen du blir født, og helt frem til du ligger på dødsleiet og trekker dine siste pust. Jeg har gjennom denne perioden sørget for at du får utdanning, jobb, velferd, helsetilbud og trygge omgivelser. I dag har jeg bursdag, og det får meg til å tenke over følgende: hvordan har jeg blitt et så fantastisk samfunn, hvem skal ha æren for det? Svaret er jo i grunn ganske enkelt: Du.
Jeg er det norske folk, og jeg ønsker å takke deg på din dag, kjære Norge.
Jeg er både ung, gammel, mørk, lys, rik, ikke så rik. Jeg bor både på vestkanten og på østkanten. Jeg bor i byen og jeg bor ute på bygda. Jeg er arbeidsdyktig, og jeg er også ufør og må leve av staten. Jeg jobber på kontor, i butikken, i offentlige etater og private bedrifter. Jeg spiser svin og drikker alkohol, men jeg er også en som aldri har smakt noe av det. Jeg står på ski, jeg sitter hjemme på sofaen. Jeg tror på Gud og jeg er ateist, jeg feirer jul og jeg feirer Eid. Jeg er både lovlydig og jeg er kriminell. Jeg er både snill og jeg er slem. Jeg er det norske folk. Og jeg ønsker å takke deg, Norge.
Vi alle har fått nok av Donald Trump nyheter. Denne oransje mannen med sin spesielle sveis og øyne som myser konstant har i løpet av de siste månedene okkupert våre News Feeds på Facebook. Dessverre støter jeg fremdeles på en del folk (spesielt de unge), som egentlig ikke vet hva denne Donalden står for, hva han sier og hva han har klart å utrette på allerede de første få ukene som president.
Fortsatt er det uvirkelig for meg at Trump faktisk har blitt verdens mektigste mann (grøsser fortsatt hver gang jeg sier disse ordene i samme setning). Men dette er nå dessverre en realitet. Det minste vi kan gjøre er å være klar over omfanget av denne realiteten. Dette er ikke lenger kun snakk om politikk; det er nå snakk om menneskelige verdier, folkeskikk, grunnleggende etikk og ikke minst viktigheten av samhold.
La oss se på fem ”Trump-facts”
Dette innlegget er en respons til kronikken publisert i Dagbladet
den 21. mars 2016. Klikk her for å lese den.
Psykologspesialisten Aina Gullhaugen forsøker så fint å fremme Anders Behring Breivik (heretter ref. ABB) sine “lidelser”. Hun
prøver å forklare leserne hvordan ABB er resultat av at samfunnet sviktet han. Aina skriver om at feilen hos ABB ligger i måten han uttrykker sin lidelse på, og hun forklarer oss at ABB kun forsøker å “tilfredsstille sitt grunnleggende menneskelige behov for innflytelse eller påvirkningsmulighet”. Kronikken avsluttes med at ABB blir kalt for “lille Anders”, med et åpent spørsmål –“Skal vi svikte ham også nå”?
Jeg har blitt intervjuet av nettavisen Utrop.no, vedrørende mitt forrige blogginnlegg.
Les det her: http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/29580
Dette innlegget er en kommentar til Aftenpostens artikkel fra 20. oktober 2015, med tittel: “Eksmuslimer i Norge forteller: Derfor bryter vi med islam“.
Når det foregår en så ensformet og selektiv journalisme hvis formål fremstår som alt annet enn å fremvise et nyansert bilde, føler jeg at det er min plikt å kommentere.
Jeg skammer meg
Ikke nok likes på Facebook bildet. Fått steinsprut på frontruta. iPhone-skjermen knust, eller at bom regningen blir høyere for hvert år. Dette er ting vi betegner som “problemer”. Det er skammelig. Jeg skammer meg først og fremst over meg selv. Jeg skammer meg over at jeg har blitt som jeg har blitt.
Tidligere felte jeg som oftest en tåre eller to hver gang vi reiste på ferie til mine foreldres hjemland, hvor fattige, utmagrede barn og kvinner på gatene kom løpende etter bilen vår i håp om å få noen kroner kastet etter seg. Jeg gråter ikke lenger.
Det er VM, fint vær og vi koser oss! Livet smiler til oss som heldigvis ble født med det Flax-loddet i hånda som viste 3 “du-skal-bo-i-Norge” tegn når det ble skrapt. Men det er mye som skjer rundt om i verden som er mindre hyggelig. Midtøsten konflikten er en av dem.
Jonas Gahr Støre er en person som har min respekt. Klok politiker, virker som en sympatisk person og en som ser ut til å vite hva han holder på med. Men idag ble jeg litt overrasket da jeg så hans oppdatering på Facebook. Den vanligvis så reflekterte Støre postet dette: